At narkopolitikk er et komplekst spørsmål fikk deltakere på den Internasjonale Cannabiskonferansen i Oslo erfare, da eksperter fra hele verden møttes og diskuterte rusmidlets skadevirkninger og rusmiddelpolitikk.
Debatten om et gående kannabisforbud er på ingen måte ny men har på mange måter vært tabubelagt og ensporet, foruten om noen friske, om ikke lite gjennomtenkte utsagn fra noen av ungdomspartiene. Det er merkelig, med tanke på at forbudspolitikken i henhold til kannabis verken kan sies å være moralsk eller økonomisk forsvarlig.
Formålet med forbudet er å forebygge problemer knyttet til rusbruken ved å juridisk slå ned på produksjon, omsetning og bruk av rusmidlet. Tanken er fin, men i visse tilfeller er gjennomføringen av en slik forbudspolitikk problematisk, slik vi fikk synliggjort under alkoholforbudet 1916-1927.
Resultatet av alkoholforbudet var at svart omsetning ble alminneliggjort, mannen i gata ble kriminalisert pga. alkoholforbruk, kriminelle nettverk ble rike på ulovlig omsetning, myndighetene brukte uforsvarlig mye ressurser på å slå ned på denne tilsynelatende uovervinnelige virksomheten, og alle inntekter som kunne vært tjent opp til forebygging gjennom avgifter forsvant rett i lomma på kriminelle bakmenn.
En annen uheldig konsekvens av det frie svarte markedet som oppsto under forbudet var også at myndighetene mistet kontroll til å gjennomføre regulerende tiltak på omsetningen, slik vi har med alkohol- og tobakksomsetning i dag gjennom beskatning, aldersgrenser og bestemmelser på pris, omsetningsområder og bevilgninger. Det var da også disse grunner som førte til at alkoholforbudet ble opphevet i en folkeavstemning i 1927.
Likhetene til dagens kannabissituasjon er slående. Vi har med unntak av Christiania i Danmark, Nordens største omsetningsområde av kannabis ved Akerselva i Oslo. Narkokartellene som smugler hasj fra marokko florerer som aldri før og setter nok stor pris på norske politikeres virkelighetsfjerne nullvisjoner. Vi kan med sikkerhet slå fast at svart omsetning er og vil forbli normalisert og langt utenfor politiets kontroll.
50 prosent av unge menn i Oslo har prøvd kannabis. Ikke bare viser dette hvor etablert kannabisbruk og -kultur er i storsamfunnet, men det demonstrerer hvor veletablert det svarte markedet har blitt.
Myndighetene må begynne å se på sakens realiteter: Kannabisbruk er på et nasjonalt nivå problematisk, men forbud er et irrelevant og forhistorisk verktøy i forebyggingen av problemene kannabis medfører. Når vi så tydelig ser at dagens kostbare forbudspolitikk ikke har bidratt til å forhindre utbredelsen av dette rusmidlet, stimulerer kriminell virksomhet i så omfattende grad er det på høy tid med et paradigmeskifte i politikken. Stikkordet her er skaderedusering.
Vi trenger en normalisert, legitim omsetning på begrensede områder med forsvarlige aldersgrenser og nødvendige avgifter for å dekke helsekostnadene av forbruket og redusere forbruk, under et strengt reguleringstilsyn, jfr. dagens alkohollovgivning.
Tilgangen må begrenses så mye som mulig uten å tape omsetning til det illegale markedet. Så lenge majoriteten av omsetningen foregår lovlig, så tjener alle parter på det: Brukere blir ikke kriminalisert men alikevel utsatt for regulerende tiltak, politiet og fengselsvesenet sparer enorme ressurser(I Wales besparte for eksempel 26 av 42 politidistrikter 200 000 arbeidstimer på å dekriminalisere kannabis.) og myndighetene får penger i kassa som kan brukes på forebyggende eller andre positive tiltak, penger som ellers ville vært i hendene på kyniske bakmenn.
Vi trenger saklig informasjon om rusmidlets skadevirkninger, slik at ungdommer blir rustet til å ta rette valg når de møter problemstillinger rundt rusmidler i hverdagen. Å si nei til rusmidler er ikke en mindre sunn holdning i livet selv om bruk og omsetning av kannabis ikke er juridisk straffbart lenger.
Vi trenger å hjelpe de som får problemer pga. rusbruk i et tidlig stadium. Hvordan kan tidlig rusbruk synliggjøres dersom unge brukere gjemmer seg i frykt for juridiske represalier? Problematisk bruk hindres på ingen måte av forbud, men forebyggingen forenkles av at brukeren ikke kriminaliseres.
Vermont, Michigan, Colorado og California er blant statene som allerede har dekriminalisert, legalisert og/eller regulert kannabis i USA. Lignende tiltak i forskjellige former har på grunn av de nevnte problemene forbudet medfører også blitt innført i blant annet Nederland, Sveits, Tyskland, Spania, Storbritannia, Brazil, Mexico og Argentina. Dette har ikke skjedd for å gi etter for ”fri hasj”, men for å kunne imøtekomme reele problemer med de rette verktøyene.
Min oppfordring til det politiske establementet i Norge er å ta de samfunnsproblemene et forbud medfører seriøst. Se mot steder som har prøvd ut nye metoder med stor suksess. Ta lærdom fra forbudet som ble opphevet i 1927 og slutt å tro problemer forsvinner bare fordi de forbys.
Jeg sier ikke dette er den endelige løsningen på de mange komplekse problemstillingene vi står ovenfor i norsk rusmiddelpolitikk, men et tak i kannabispolitikken er et godt stykke på vei til en mer rasjonell og human politikk.
